Oppsummering 

Nå har jeg ikke skrivi her på svært lenge. Det er ikke fordi det ikke har skjedd noe, men heller fordi det har skjedd altfor mye. Tiden strekker ikke til alltid, og da har det vært bloggen som har fått lide. Ikke at det spiller så stor rolle, for det er vel egentlig bare meg selv som leser det som blir skrevet her. Men etter hvert håper jeg jo at det kan utvikle seg. Men da må det innhold til. 

Det første som skjedde var at Voyageren blei solgt. Etter 8 år i mitt eie var det slutt. Jeg brukte den mindre og mindre, og det var på tide å la den gå til noen som ville holde den vedlike og bruke den slik den fortjente. Den blei solgt til han som jeg skreiv om i et tidligere innlegg, og jeg har fått tilbakemelding fra han om at han var fornøyd med sykkelen, og at han anså dette som vellykket. Og mer kan jeg jo ikke be om. 

Det andre som skjedde var at jeg «gikk på snørra» med KLX’en på selveste 17.mai. Jeg reiste på tur til Camping 45 i Øverbyn i Sverige den 16.mai. Der overnattet jeg, og reiste videre på oppdagelsesferd i Finnskogen. Kjørte mange fine grusveier og storkoste med på KLX’en. Så i et uoppmerksomt øyeblikk gikk jeg over ende i grusen så lang jeg var. Det gikk veldig bra, den eneste skaden var at styret på sykkelen blei litt skeivt og at jeg mista registreringsskiltet. Det siste oppdaget jeg ikke før jeg kom hjem utpå kvelden. Så det blei ei runde med lensmann og biltilsyn før nytt skilt var på plass. 

Den tredje hendelsen var at jeg kjøpte en bursdagspressang til meg selv. Jeg fyllte 50 den 20.juli, og da fortjener man jo en skikkelig pressang. Og da var det naturlig å kjøpe en ny Kawasaki. Og valget falt på en Kawasaki J300 scooter. Jeg har aldri hatt scooter før, men har lenge hatt lyst til å prøve en. Så jeg ringte Øyvind på Mc-Partner og bestilte en svart J300 med ABS. Og det har jeg foreløpig ikke angret på. Morsomt, praktisk, økonomisk og ikke minst komfortabelt alternativ. 

Det var en kjapp oppsummering av det som har skjedd siden forrige innlegg. Jeg skal gå nærmere inn på noen av sakene i egne innlegg, ikke minst om den nye scooteren. 

Stay tuned…

Adventurisering KLX 250 part III

Det tar litt tid å få gjort alt man tenker på noen ganger, og ofte får man ideer fortere enn man klarer å følge opp med handling. Så jeg ser for meg at det kan bli mange innlegg før KLX’en er ferdig adventurisert. Kanskje blir den aldri ferdig…

Men altså, en ting jeg har gjort nå var egentlig bare en filleting. Men den hadde stor effekt. Og den var helt gratis. Har hele tiden følt at styret på KLX’en var et par cm for lavt for å gi komfortabel kjøring stående. Det ble til at jeg «knakk» litt i hofta, og dermed blei det slitsomt å stå over lengere strekninger. Og muligheten til å reise seg er litt viktig på denne sykkelen. Selvfølgelig når man er på dårlig underlag og gjerne vil ha tyngdepunktet så lavt som mulig, men også når man kjører på fin vei og rompa trenger avlastning. Det er ikke veldig komfortabel sal på denne sykkelen. 

Under en liten vedlikeholdsrunde på sykkelen tok jeg en nærmere titt på fothvilerne. Og de så slik ut:

En diger gummikloss som det viste seg var mulig å skru løs og fjerne. Jeg målte avstand til bakken før fjerning og etter, og effekten av fjerningen var 1,2 cm lavere fothviler. Det høres kanskje ikke så voldsomt ut, men i praksis er det en stort steg i riktig retning. Det er mye mer behagelig å stå nå. Og fothvilerne ble mye tryggere fordi man nå har godt grep selvom man er sølete på støvlene. Dessuten ser det kanskje litt tøffere ut…

Uansett en gratis, lettvinn og effektiv adventurisering. Jeg kommer uansett til å skifte ut styret til et litt høyere styre, men det haster ikke lenger. Nå er den helt grei å kjøre stående. 

Ikke den helt store greia denne gangen, men det kommer mer etter hvert. Jobber med undersøkelser på eksosanlegg, men det viser seg at det kan være en utfordring å få tak i et anlegg som ikke gir for mye lyd. Jeg liker at lyden er så lav som mulig. Ingen vits å irritere andre mer en høyst nødvendig ute i de grusgrendte strøk. 

Stay tuned…

Slankekur

Nei, jeg har ikke begynt å slanke meg. Ikke at det kanskje kunne være en god idè, men det er ikke meg det gjelder denne gangen. Det jeg skal slanke er utstyret jeg har med meg når jeg er på tur. Jeg har det problemet at jeg drar med meg en hel masse utstyr som jeg mest sannsynlig aldri vil få bruk for. Dette har jeg med meg i den veska som står bak på KLX’en. Her for litt siden veide jeg veska, og jeg må jo si at jeg blei litt overrasket. 


10 kilo verktøy, reservedeler og litt ekstra klær + bensin og «kjekt å ha»-saker. 

Det er ganske mye… Men nå skal det altså slankes. Det som trengs er en grundig gjennomgang av hva som trengs av verktøy for å gjøre de reparasjonene som det kan bli behov for ute på veien, og så må jeg sette grensen for hva jeg selv forventer at jeg skal måtte kunne fikse på tur. Målet må være å få ned volum og vekt til i hvert fall halvparten av det jeg drasser med meg, samtidig som jeg beholder graden av «sjølberging».

«Godt begynt er halvt fullendt» sier et gammelt jungelord. Og nå har jeg begynt med å dokumentere «Før». Så får vi se utover i uka hvordan «Etter» vil bli…

Exit Voyager???

Onsdag kveld hadde jeg besøk i garasjen av en kar som gjerne ville se på Voyageren. Han trengte en mc som var stor og stødig, og der han kunne ha med sin datter som passasjer på en så trygg som mulig måte. Hans datter har Downs syndrom, så det var ønskelig med et passasjermiljø som kunne tilby ryggstø og gode håndtak. I så måte er Voyageren helt ypperlig. Den er bred, har toppkoffert med ryggstø som kan justeres, og den har gode muligheter for å ettermontere armlener eller lignende for god sidestøtte. 

Jeg tror han likte det han så, for besøket endte med et bud. Jeg kunne helt sikkert diskutert budet og forsøkt å få prisen noe opp, men for meg er det også viktig at sykkelen havner hos noen som har et ekstra godt formål med kjøpet. Og hva er vel bedre enn å kunne tilby mennesker med en ekstra utfordring og få være med på mc-turer? Dessuten er jeg i dette tilfellet rimelig sikker på at sykkelen havner hos en person som har bred erfaring med Kawasaki spesielt, og mc generelt. Vi fant tonen og ble enige om pris, så nå venter jeg egentlig bare på tilbakemelding om hvordan vi skal ordne det praktiske og når han vil hente sykkelen. 

Det er med blandete følelser jeg lar Voyageren flytte til en annen garasje. Jeg har hatt den siden 2008, da den flytta fra USA og hit på min kommando. Det er ingen tvil om at jeg har vært glad i den sykkelen. Den har fungert helt uten nykker av noen slag. Kun vanlig vedlikehold og bytte av slitedeler. Med den har jeg trålet Skandinavia på kryss og tverrs i 8 år. Over 100 000 km har jeg kjørt den. Og den virker like sprek i dag som i 2008. 



De siste sesongene har den blitt lite brukt. Mest fordi jeg ville kjøre mer grus og besøke steder utenfor allfarvei. Først kjøpte jeg en gammel TransAlp, men det var ingen suksess. Sykkelen var grei nok i massevis, men i forhold til Kawasaki var den laaaangt under den standarden jeg var vant til. Det var så mange rare konstuksjonsløsninger som gjorde det unødvendig plundrete og vanskelig å skru på den, og delene var dyre og det tok som regel laaaaang tid å få deler levert. Nå i ettertid har det vel skjedd en del med forhandlernettet til Honda her i landet, så det kan hende deletilgang og priser har endret seg i positiv retning.

Så forsøkte jeg meg på en Kawasaki Versys 650 Touring. Det var en fin sykkel. Gode løsninger og fantastiske kjøreegenskaper og følelse. Men den var ikke «nok off road». Med grove dekk og veltebøyler ble den tøff nok, men den var fortsatt en gatesykkel med mulighet for litt grus, men altså ikke helt midt i blinken for meg. Så den ble solgt etter et par sesonger og 30 000 km. 

I fjor kjøpte jeg en ny Kawasaki KLX 250, og den er jo et morsom sykkel etter min smak. Den kunne hatt mer motor, og den kunne vært bygget mer solid i bakparten slik at man kunne henge på bagasje på en enklere måte. Men ellers er den utrolig bra. Suveren på grus og dårlig vei, og man kan dra den med på skikkelig off road hvis man ønsker det. 

Hvis jeg skulle få lov å ønske meg noe, måtte det være at Kawasaki begynte å selge KLR 650 her i landet. Da hadde jeg handlet omgående. Det eneste alternativet jeg ser nå er Yamaha XT 660 Z Tenere. Den har alt jeg kunne ønske meg, men det står altså ikke Kawasaki på den. Nå skal jeg forsøke å klare meg ut sesongen med KLX’en, så får jeg bruke kommende vinter i tankeboksen og se hva jeg gjør. En Tenere er absolutt ikke umulig…

Salget av Voyageren vil gi meg mer tid og plass til å begynne å jobbe litt med Gamle igjen også. Han trenger en skikkelig restaurering igjen, og jeg funderer litt på om jeg skal begynne litt forsiktig med det. I så fall blir det en egen side her i bloggen med prosjektet. KLX’en har jeg også planer for, og det skal jeg starte med så fort som mulig. 

Så følg med…

Dårlig pakning på fuelbottle

I går fyllte jeg de nye fuelbottlene med bensin. Så plasserte jeg dem opp/ned i ei stålbalje. Hensikten var å sjekke om de var tette. Og det var en fornuftig ting å gjøre. De var forsåvidt tette alle fire, men så skrudde jeg av korkene. Og da gikk pakningen på den ene flaska i oppløsning. Forøvrig kan nevnes at tre av flaskene har svarte pakninger, mens den som gikk i oppløsning var hvit. Kanskje den pakningen egentlig var beregnet på drikkeflaske?

   
 

Nuvel, det var jo greit at dette skjedde i garasjen og ikke ute på tur. Jeg tror jeg har funnet løsningen, for jeg hadde en eske med assorterte o-ringer stående. Innkjøpt for lenge siden på Biltema. Der fant jeg en o-ring som passet ypperlig 

  

Så nå står den flaska opp/ned i stålbalja igjen for sjekk av tetthet. Heretter skal det være med tre o-ringer av riktig størrelse på tur sammen med flaskene. En vet jo aldri om de tre siste pakningene blir dårligere over tid. 

Hvis noen har slike fuelbottles, sjekk om pakningene er bra. Er det hvite, litt tykke og myke pakninger er det kanskje en idè å skifte de ut før de går i oppløsning.

Nytt fordekk på KLX’en

Med 9500 kilometer på telleren var det på tide med et nytt fordekk på KLX’en. Kunne fått ut noen tusen til, men syns det var greit å bytte før fabrikkdekket var helt nedslitt. Dessuten ville jeg ha på dekk av samme type som jeg har bak. På 7000 kilometer byttet jeg ut bak, og valget falt på Heidenau K60 Scout. Nå har jeg også K60 Scout foran. 

Egentlig burde jeg bruke vanlige K60 bak på KLX’en. For å kunne bruke Scout-utgaven måtte jeg gå opp noen hakk i dimensjon til 140/80-18, da dette er den minste dimensjonen som finnes i 18-tom. Bakdelen med det er at det blir svært liten klaring ved baksvingen og innerskjermen. Men så har man fordelen med at man får en litt høyere utveksling med dette dekket. Faktisk er utvekslingen i 5.gir med dette dekket det samme som i 6.gir med original dekkdimensjon. Det gir litt høyere toppfart og noe roligere turtall ved motorveikjøring. 1.gir er uansett såpass lavt på sykkelen at det ikke gir noe handikapp ved terrengkjøring. Den klatrer opp hvor det skal være uansett.

En ting som er virkelig moro med KLX’en er at den er så utrolig enkel å skru på. Og man trenger ikke en drøss med verktøy. Det eneste man trenger for å demontere og montere forhjulet er det som er på bildet:

  
10 mm fastnøkkel og 19 mm pipe og en skralle.

Jeg bruker en cross-støtte som jeg løfter sykkelen opp på, så er det bare å skru av akselmutteren, løsne de 4 skruene som holder fast akselen, dra ut akselen og trekke hjulet ut. Tar i underkant av 10 minutter. Og da har jeg tatt med en kaffepause. 

Så var det en rask tur opp til MC-Partner for bytte av dekk. Av med det gamle og på med det nye. Fikk samtidig en sjekk av eiker og hjullagre, og selvfølgelig balansering. Det trengtes ingen lodd for å få det riktig, alt var bra som det var.

Vel hjemme igjen og ut i garasjen for montering. Dekket ser veldig bra ut syns jeg, og det skal bli moro å teste det. Har brukt Heidenau K60 på en Trans Alp jeg hadde og på en Versys 650, så jeg kjenner dekktypen. Var veldig fornøyd med Heidenau på de syklene, men det var tyngre sykler. Blir spennende å se hvordan K60 Scout oppfører seg på KLX’en. 

   
 
Monteringen på sykkelen gikk like greit som demonteringen. Sjekket at bremseklossene var greie mens jeg hadde hjulet av. Har også for vane å smøre et tynt lag med fett på akselen. Og også legge litt fett i speedometergiveren og på gummitetningene utenfor hjullagrene. 

   
   
Hvis man er veldig nøye på det, og det skal man vel egentlig være, så skal det brukes momentnøkkel når man strammer både mutteren på akselen og de 4 låseboltene for akselen. Mutteren på akselen skal på KLX’en trekkes til med 9 kg, og de 4 låseboltene skal trekkes til med 2 kg. Jeg bruker å få akselen på plass skikkelig, trekke til mutteren løst, stramme de 4 låseboltene, og så tilslutt stramme akselmutteren med momentnøkkel. Så pumper jeg opp trykket i bremsene, og sjekker at alt går rundt som det skal. 

Så var det en liten prøvetur. Kjørte bort til bensinstasjonen og fyllte bensin. Det gikk på 6 liter, og jeg hadde kjørt 19,8 mil, noe som skulle gi et forbruk på 0,3 liter pr mil. Ikke så værst syns jeg. 

   
 
Samtidig som jeg var på bensinstasjonen tok jeg med et par liter bensin på reservekanna. Jeg har skaffet meg 4 fuelbottles som jeg tenkte jeg skulle bruke som reservebensin når jeg er på langturer. Egentlig hadde jeg tenkt å kjøpe 2 flasker på 1,5 liter, men når jeg kom på G-Sport hadde de tilbud på 0,6 liters flaskene. De var satt ned fra 146,- kroner til 40,- kroner stykket, så da kjøpte jeg de 4 som var igjen. Skal prøve å finne på en lur måte og feste disse på sykkelen. I første omgang har jeg fyllt alle 4, og nå ligger de opp-ned i garasjen for å sjekke om de er tette. Det ser ganske lovende ut foreløpig.

  

Det var dagens lille rapport. Nå venter jeg bare på helg og fint vær, så jeg kan få testet KLX’en i sitt rette element.

Adventurisering av KLX 250’n part II

Bagasjeløsninger til små off-road sykler kan være en utfordring. Spesielt for meg som liker å ha med meg altfor mye av det meste. Kjekt og ha osv osv…  Feilen jeg gjorde i utgangspunktet var at jeg satset på toppkoffert. Og i tillegg en STOR toppkoffert. Resultatet av den satsingen var mye vibrasjoner og dermed sprekker i diverse festebraketter bakerst på ramma. Men man lærer jo etter hvert.

Så nå er det tid for å prøve en litt annen løsning. Min teori er at man bør pakke i myke vesker. Da unngår man i hvert fall vibrasjonsskader. Bakdelen er festing på sykkelen. En koffert er liksom festet solid til sykkelen, og ferdig med det. Mens en myk veske må stroppes fast og det blir mye styr med reimer og strikker o.l. 

Men så begynte jeg å tenke litt. Det var ikke lett, men jeg tror jeg kom fram til en grei løsning. Bakerst i garasjen hadde jeg en gammel tankveske som jeg brukte på Gamle før i tiden. Den er stor og den kan også utvides i høyden. Opplegget med den veska er at man fester et bunnstykke til en metallbensintank med magneter som er sydd inn i sidene på bunnstykken. Så er det en lang stropp som man fester rundt styrehodet på ramma. En veldig grei løsning på de fleste måter, bortsett fra at det er veldig kronglete når man skal fylle bensin, for da må man løfte av veska. På KLX’n ville det ikke være mulig å bruke en så stor tankveske på tanken, men jeg hadde planer om å få plassert veska bak. Og for å få det til å fungere måtte jeg gå noen runder i tankeboksen.

Målet var å lage en løsning slik at veska lå delvis på den bakerste delen av salen, og delvis på understellet av bagasjebrettet. Da kunne jeg pakke veska slik at det tyngste kom på salen, og de letteste kom bakerst på bagasjebrettet. Videre var det et mål at veska skulle være enkel å fjerne uten bruk av stropper eller strikker. Og ideen jeg hadde skulle i teorien la meg nå disse målene.

Først modifiserte jeg bunnstykket. Jeg klippet helt enkelt av sidene som inneholdt magnetene. Disse ville jeg ikke trenge.

  
Da satt jeg igjen med underdelen og reimene. På bildet er de 4 sidereimene surret sammen med gaffatape. Den reima som går ut til venstre på bildet er opprinnelig ment å feste rundt styrehodet når man bruker veska på en tank. Vi ser også glidelåsen som man fester selve veska til underdelen med.

Neste punkt var å få festa underdelen til sal/bagasjebrett på KLX’en på en trygg og stødig måte. Originalt er det en stropp over salen på KLX 250, omtrent midt på salen. Hvorfor den egentlig er der vet jeg ikke. Den demonterte jeg omtrent med det samme jeg fikk sykkelen, for den var ukomfortabel å sitte på.

  
På bildet over har jeg lagt stroppen der den var plassert originalt. Som det vises på bildet er det jo mulig å flytte denne stroppen til det bakerste salfestet. Og da ville den havne rett under der hvor veska skulle ligge. Plutselig så jeg en mulighet til et feste for underdelen til tankveska.

  

Så var det å lage en ordning for å få festet underdelen til veska til stroppen. Jeg skar fire spor i underdelen, så langt fremme som mulig. Jeg ville ha stroppen først inn i underdelen, så ut igjen på midten, og så inn igjen i underdelen, før den gikk ut igjen og ned til salfestet på andre siden. Det ble slik:

  
På bildet ser man det fra undersiden. Grunnen til at jeg ville ha den ut på midten skal jeg komme tilbake til.

Så monterte jeg stroppen på plass over salen. Det blei litt kronglete å få skrudd inn de to skruene som holder salen, men med litt lengere bolter gikk det greit. Jeg ser at selve stroppen antagelig bør skiftes ut med en solidere stropp på sikt, men foreløpig tester jeg det slik det er. En bit av en lastestropp er antagelig en mer solid løsning. Når jeg hadde skrudd stroppen på plass ble det slik:

  
Så kommer vi til grunnen for at jeg lot stroppen på ut på undersiden på midten. Jeg tenkte kanskje at det kunne være greit å bruke de lange reimene som egentlig skulle gå rundt styrehodet ved normalt bruk av veska. Disse reimene blir nå i bakkant, og jeg trakk dem fram under bagasjebrettet, gjennom den tilgjengelige stroppen og tilbake igjen under bagasjebrettet. Skal prøve å vise det på noen bilder:

   
   

Når jeg da strammet den reima, strakk den på en måte ut hele underdelen på en fin måte. Så nå hadde jeg et greit feste i framkant på salen og jeg hadde et greit feste som strakk ut underdelen. Det som da gjensto var å få et greit feste i bakkant under bagasjebrettet. Og til det benyttet jeg de bakre originale reimene som var på underdelen. Slik:

   
 
Dermed var underdelen til tankveska solid festet til sykkelen. Og der kan den ligge uansett om jeg har med meg veska eller ikke. Og den sitter stødig og godt fast. I hvert fall så lenge stroppen over salen holder. Og skal jeg ha med meg veska, er det bare å feste den med glidelåsen:

   
   

Regner med at dette blir en helt grei løsning. Veska er slik at den kan utvides i høyden ved hjelp av glidelåser. Den blei ganske stødig nå, og jeg slipper å stroppe den noe mer. Så den vil dekke mitt behov på dagsturer. På lengere turer vil jeg i tillegg bruke myke sidevesker som har reimer over salen og festes med stropper i de bakre fothvilerne. Jeg planlegger også å skaffe en liten tankveske, men det må vente til jeg har bestemt meg for hvordan styre jeg skal montere.

Neste punkt på adventuriseringen blir å finne ut hvor og hvordan jeg skal montere fire fuelbottles jeg ønsker å ha med meg…

Adventurisering av KLX 250’n part I

Så har mc-sesongen godt og vel begynt for i år, og da våkner lysten til å gjøre små «forbedringer» på den lille eventyrsykkelen. Det blir jo lett slik at man ønsker seg ting tilpasset ens eget bruk. For mitt vedkommende er det slik at jeg trenger å ha med meg en million ting som kan være kjekt å ha hvis noe uventet skulle skje midt ute i ødemarka. Det er liksom litt av moroa at man kan klare seg selv hvis noe skulle gå i stykker. Eller hvis man treffer noen som trenger noe. 

Når det gjelder KLX 250 er jo det en sykkel som kan fikse det meste av vanskelige forhold. Men åssen man snur og vender på det, så må man ha med seg litt verktøy, litt reservedeler, litt ekstra bensin kanskje og sånne ting. Samtidig er det begrenset plass til å pakke slike ting med seg. En diger koffert som rommer alt viste seg å være en dårlig løsning, så da får man være kreativ og finne på egne skreddersydde løsninger.

Dekkspaker er noe jeg liker å ha med meg på tur. Selvom jeg svært sjeldent har opplevd punktering, ser jeg det som nødvendig å kunne skifte en slange skulle jeg være så uheldig. De dekkspakene jeg syns er de beste er ganske tunge og lange. Men de gjør jobben lett. Problemet er å få pakket disse to spakene. De er 40 cm lange og de veier tilsammen 0,8 kilo. Uansett åssen jeg pakker, viser det seg alltid at de er i veien.

Så løsningen blei å feste de på sykkelen. De tåler alt av utvendig påvirkning, så jeg fant ut at det måtte være kjekt å få de skrudd fast et eller annet sted lavt nede og langt framme på sykkelen. På min sykkel er det montert motorbeskyttelse. Det er en 3 mm tykk aluminiumsplate som beskytter fronten, litt opp på sidene og undersiden av motoren. Et veldig kjekt tilbehør som egentlig burde vært standard på denne typen sykkel. Det er fort gjort å slå nedi steiner når man beveger seg i terreng, og i tillegg beskyttes motoren for den jevne steinspruten som kommer fra forhjulet når man kjører på grusvei.

Først borret jeg huller i dekkspakene. Det var en tidkrevende prosess, og det kostet noen borr. Ikke det letteste godset å borre hull i. Når hullene var på plass, festet jeg spakene der jeg ville ha dem med tvinger. Da var det enkelt å borre hullene i beskyttelsesplata på riktig sted. Deretter surret jeg et par lag med gaffatape rundt spakene. Jeg klippet også til en liten gummibit som kunne legges mellom spakene og beskyttelsesplata ved sammenskuing. Så var det bare å finne 2 passende bolter inklusive muttere og skiver. Til slutt skrudde jeg spakene fast, og oppdraget var utført.

Slik blei resultatet:
   
   

Bildene gir inntrykk av at spakene stikker langt ut på sidene, men slik er det ikke i praksis. De stikker omtrent like langt ut som gir/bremse-pedalene. 

Nå ser det ut som om jeg har funnet en løsning som gjør at dekkspakene blir med på tur uten at jeg trenger å bekymre meg for pakking og plassering. Dessuten har jeg fått 0,8 kilo vekt langt fram og lavt på sykkelen. Det gjenstår å se om min løsning fungerer godt i praksis, men jeg har tro på at dette kan funke.

Apple Pencil

På torsdag fikk jeg endelig lagt mine klamme fingre på en Apple Pencil. Jeg hadde i utgangspunktet bestilt den hos Apple Store, med leveringstid sånn rundt årsskiftet. Men så blei jeg klar over at Eplehuset hadde den på lager i nettbutikken sin. Da var veien kort til annullering av ordre hos Apple og bestilling hos Eplehuset. Bestilte på mandag kveld, og torsdag kveld kom det en kar fra Bring på døra her med pakka. 

Apple Pencil var det eneste jeg manglet til iPad Proen. Egentlig kunne jeg sikkert klart meg fint uten, men det er greit å ha det tilbehøret som hører med. Jeg er ingen tegner, men jeg liker å notere og jeg like å skrive kommentarer på bilder og tekniske tegninger. Man kan selvfølgelig bruke en billig stylus til dette, men det ble sagt at Apple Pencil skulle være veldig nøyaktig og rask, så det måtte bli en sånn. 

For å begynne med begynnelsen, så må jeg jo skryte av produktets emballasje. Som vanlig ble blyanten levert i en strøken hvit liten eske med plastfilm rundt. Esken inneholdt blyanten, litt dokumentasjon, en ekstra tupp til blyanten og en overgang til bruk på lightningkabelen ved lading. 

   
   

Jeg har ikke fått testa så mye enda, men det virker som om Apple Pencil er veldg bra. 

Det første man gjør med blyanten er å stikke den inn i iPadens ladekontakt. Da parres blyanten med iPaden automatisk, og alt er klart til bruk. Da får man også anledning til å sjekke hvor mange prosent strøm det er på blyantbatteriet via iPaden. Man trekker bare ned notification, og der er det en widget som viser batteri på både iPaden og blyanten. 

Man har to alternativer når det gjelder lading. Man kan bruke adapteren som er med i pakken, og lade blyanten via den vanlige lightningkabelen som man lader iPaden med. Eller man kan stikke blyanten inn i ladekontakten på iPaden. Da blir blyanten stikkende ut på siden av iPaden, og det kan kanskje virke litt risikabelt. Fordelen med å lade via iPaden er at det går kjapt. Fra 65% strøm til 100% strøm på blyanten tok 10 minutter. Jeg har ikke tatt tiden på lading via kabel, men det tar merkbart lengere tid. Jeg skal komme tilbake med tider når jeg får anledning til å teste. For mitt vedkommende vil kabeladapteren få ligge i fred i esken, og jeg vil bruke rask lading fra iPaden.

Når det gjelder bruk, kan jeg foreløpig melde om litt forsiktig testing i Notes, Paper 53 og Goodnotes. Det er kjapp respons og helt likt slik jeg føler det er å bruke en vanlig blyant på papir. Man vet hele tiden hvor tuppen på blyanten er, i motsetning til de butte stylusene der man måtte ta en sjans noen ganger. Håndskriving av notater går lett, raskt og fint. Det virker også som om batterikapasiteten er mer enn bra nok til mitt bruk. 

Nå er min beholdning av Apple-produkter komplett, så nå vil tiden framover bli brukt til å lære meg bruken av alle dingsene. Så etter hvert vil det komme innlegg med mine erfaringer. 

Stay tuned…

Sent, men godt fra Logitech???

Etter en del mailer att og fram mellom meg, Logitech, Elkjøp og Apple, ser det ut som om noen har våknet hos Logitech. Ikke på selve saken jeg registrerte hos Logitech Support, men på supportforumet til Logitech. De så vel at fler og fler brukere hang seg på med akkurat samme problemet. 

Siste utvikling i saken er at admin på supportforumet har engasjert seg i saken. Jeg har lagt inn skjermbilder og all mulig annen info jeg har som viser problemet. Så nå skal dem få en sjans til å uttale seg før jeg spyler dem ned i toalettet for godt.

Min teori er at det er et generelt problem med de nye «Smart Connector»ene som sitter på siden av iPad Pro. De skal sørge for strøm og datakontakt til f.eks tastaturer. Men Apple har ennå ikke lagt ut sitt egne tastatur for salg her i Norge. Mon tro om det kan ha noe med saken å gjøre? Vanligvis er Apple raskt ute med tilbehør, men tastatur til Pro lar vente på seg…

Nuvel, iPaden er bra og den trenger et tastatur som funker. Jeg er veldig fornøyd med alt hittil, men nå gjenstår det å få orden på Logitech slik at tastaturet kan fungere slik det skal.

Stay tuned…